Jeg har i hele mitt 20 år gamle liv hatt et stort ønske om å bli inder. Å kunne tusle rundt i varme gater med en glitrende sari og plutselig støte på en eller annen hellig ku er noe jeg alltid har drømt om. Mange timer av livet mitt bruker jeg på å tenke på hvor gøy jeg kunne hatt det hvis jeg bare hadde vært født i Mumbai istedet for teite Hønefoss. Da hadde jeg danset rundt i gatene med den fine rosa sarien min, dynka meg i glitrende juggel og smilt idet jeg passerer salgsboder med krydder og bollywoodmusikk. Ikke under noen omstendigheter skal jeg gifte meg, dette mest fordi jeg ikke vil risikere å bli brent bare fordi mannen min dør, men også fordi jeg hadde sikkert blitt byttet ut med en gang fordi jeg var kjempe dårlig til å lage curry, tikka masala og sånne ting. Og når vi snakker om mat! Hver eneste dag skal jeg spise naanbrød og etter hvert bli kjempefeit (det gjør jo tross alt ingenting, sarien er jo så vid at ingen merker om jeg veier 50 eller 150 kg) samtidig som jeg rir på elefanter og selger suvenirer foran Taj Mahal.
En annen ting som hadde gjort livet verdt å leve som indisk statsborger er det faktum at indere har så fint hår. Mørkt, tykt, kjempelangt hår som jeg kan barbere av og selge til vestens mange extension-bærter hvis jeg plutselig blir helt blakk. (Noe som ikke er sannsynlig, siden jeg har tenkt til å bli en rik inder) Men ikke alt ved det å bli inder er helt uproblematisk. En ting jeg ofte har sittet i dyp frustrasjon og tenkt på er dette med piercinger. Neseringer, øreringer og ringer generelt er ting disse inderne liker å pynte seg med, noe som er kjempeteit. Og nå tenker du sikkert: «Herreguuuud, synes du piercinger er teit?! Jævla looooser ass» Men nei, jeg synes ikke det er teit, det er egentlig helt greit, men kroppen min tåler rett og slett ikke å få fremmede metaller stukket gjennom brusk og hud. Da jeg for noen år siden prøvde for andre gang å skyte en særdeles fin øredobb inn i min særdeles fine øreflipp, reagerte kroppen min noen dager senere med å omgjøre øreflippen til en kvalm, væskefyllt, klinkekule-lignende klomp som gjorde så vondt at jeg bestemte meg for aldri å utsette meg selv for noe lignende igjen, noensinne. Så derfor er nettopp det at indere liker å stikke hull på seg selv et kjempeproblem. Men, men, jeg overlever nok.
Så tilbake til de positive sidene ved å være made in India; jeg kommer sikkert til å hete noe skikkelig kult, noe som Anandalakshmi eller Pushpa Gupta. I tilegg skulle jeg skaffet meg en diger bengaltiger som kjæledyr (som skal skremme vekk innpåslitne tiggere og rabiesfyllte løshunder når jeg går tur). En annen ting jeg skal gjøre, som jeg umulig noensinne kan bli lei, er å kjøre tuk-tuk taxi hver eneste dag. Ellers så skal jeg bruke tiden min på å sitte foran et alter med litt røkelse og meditere, mens jeg ber til både Shiva og Vishnu om at den kjempefine designersarien jeg har lyst på skal komme på billigsalg innen fredag.
Desverre kommer jeg nok aldri til å bli inder, og nettopp derfor er jeg så sprettende glad for at butikken Indiska finnes. Der kan jeg hamstre indisk-aktige ting og lage mitt eget lille India i stua. Det eneste jeg mangler nå for at India følelsen skal bli komplett er noen hindugudfigurer, to mønstrede lykter, en haug med runde, store, myke, fargerike puter (med glitterkant) samt noen kuppelformede vinduer. Helt tilslutt, som prikken over i-en må jeg tilsette et snev av gjødsellukt i lufta (fordi, sannheten er; India stinker dritt.)
Og da er alt helt perfekt.
